– Det har vært en glede, et privilegium – og travelt – å være dekan

Morten Wensberg har vært dekan ved Fakultet for utøvende kunstfag siden starten av 2018. Her kan du lese hans tanker og minner fra årene som har gått. Ved årsskiftet leverer han stafettpinnen videre til Harald Eikaas.

Published Sist oppdatert
Morten Wensber, dekan, Fakultet for utøvende kunstfag
Morten Wensberg, dekan ved Fakultet for utøvende kunstfag. Foto: Agnete in't Veld Bendiksen

(Teksten er hentet med tillatelse fra Morten Wensberg sin Facebook-konto)

I slutten av denne måneden trer jeg av som leder for UiS Fakultet for utøvende kunstfag etter fem år som dekan. Det har vært en glede, et privilegium - og travelt - å være dekan ved UK. Det er mye, stort og smått, som har skjedd på fem år. Hvilke minner sitter i? Hvilke opplevelser vil jeg huske? Jeg glemmer nok aldri den første vinteren og våren som dekan. Den var krevende. Alt var nytt. Jeg var ny som leder, fakultetet var nytt, vi hadde massevis av nye oppgaver, skulle etablere nye rutiner. På toppen av det hele ble min nærmeste samarbeidspartner, fakultetsdirektøren, langtidssykemeldt. Og avdelingslederne kom først på plass i april-mai. Det var naturlig nok vanvittig hektisk. I tillegg hadde min kjære venn og nære dirigentlærerkollega gjennom flere år, Trond Korsgård brått gått bort, bare dager før jeg startet som dekan. Jeg var i sorg, og var redd for at mye det fine i dirigentfagmiljøet som vi hadde bygd opp sammen ville forvitre, nå som han var borte og jeg var helt opptatt med administrasjon og ledelse. Heldigvis viste det seg å være ubegrunnet frykt, for vi fikk etter hvert inn nye krefter i dirigentseksjonen som har løftet det hele opp til nye høyder. Så selv om tomrommet etter Trond ikke kan eller skal tettes fullt og helt, er det godt å se at vi finner andre veier. Det er jeg takknemlig for.Et virkelig flott minne fra våren -18, og som sitter langt framme i hukommelsen, er den storslåtte konserten med Carmina Burana i Fartein Valen framført av et bredt Bjergsted-samarbeid++ (UiS sammen med musikklinjene i Rogaland m.fl). Uforglemmelig, faktisk! Og en tradisjon som har blitt fulgt opp senere, sist med Mozarts Requiem i vinter. Også den konserten var fantastisk flott. Korona-perioden vil selvsagt også være et minne - sikkert ikke bare for meg. Vi husker vel alle den intense perioden da Norge var helt nedstengt. Møtet med livet på Zoom og i Teams, stor usikkerhet, men også et fellesskap.Jeg husker gleden og lettelsen - og spenningen - over å få lov til å åpne opp for egenøving på campus for våre studenter, selv om alt annet i landet var stengt. Først for pianister, slagverkere og andre som ikke kunne øve hjemme. Senere kom det mange viktige unntak fra nedstengingen for oss. Vi ble innvilget unntak fordi de over forsto hvor viktig det var å gi disse unntakene. Det var vi svært takknemlige for. Jeg kommer alltid til å huske hvordan danserne våre - til tross for tilsynelatende helt umulige arbeidsvilkår - gjennomførte et nydelig eksamensprosjekt/-forestilling i koronanedstigningen i april og mai 2020; sammen og hver for seg, hjemme og med zoom-kameraene på. Vakkert og sterkt! Tårene trillet, husker jeg.Av nyere minner som vil sitte i er to fantastiske konserter fra våren 2022. Begge i Kuppelhallen. Først studentenes egne spontane støttekonsert for Ukraina. Ord ble fattige den kvelden. Og jubileumskonserten til jazzlinja som gikk av stabelen under MaiJazz. Med vår egen jazz-prof. 2 Marius Neset i spissen leverte Bjergsted Jazzensemble rett og slett over evne. Igjen var vi i salen målløse av hva våre studenter får til.Ellers er det så mange øyeblikk man kan glede seg over på et sted som vårt. Vi har for eksempel de siste årene fått til blant alt dette: UK har etablert seg som fakultet ved UiS (vi ble «forfremmet» fra institutt til fakultet akkurat da jeg startet som leder), og det har vært en stor og viktig prosess, som blant mye annet har medført at vi har en egen offisiell fakultetsstrategi og generelt har oppnådd større synlighet, både i UiS og regionen. Vi har etablert ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid i samarbeid med UiA. Vi har akkreditert ny master i utøvende kunstfag. Vi har utviklet flere nye, spennende fleksible utdanninger som ConductIT, DigJazz og Digitale kordirigentstudier. Vi har etablert Bjergsted-konferansen i samarbeid med Stavanger kommune og Rogaland fylkeskommune, og vi ønsker å få på plass en Bjergsted-festival i til by-jubileet i -25 i samarbeid med de rundt oss. Vi har fått på plass flere viktige oppgraderinger i byggene våre; Eikenes-salen er pusset opp med forbedret akustikk (designet av Kahle), Hetland-salen, biblioteket og lobbyen er alle oppgradert, vi flytter inn i fine lokaler i Blokk 5 – og en ny flott skulptur pryder området utenfor døren; Ilija Wyllers ‘eyes squinting at rays’. Men vårt aller viktigste resultat er selvsagt at vi har utdannet så mange flotte studenter i utøvende musikk, dans, musikkproduksjon og PPU. For å få dette til på best mulig vis har vi også knyttet til oss et flere dyktige nye medarbeidere ved fakultetet de siste årene, og har også funnet rom til professor 2-stillinger.Ingenting er vel mer minneverdig enn når de rundt deg lykkes? Studenter som opplever et faglig gjennombrudd, bryter en barriere, kanskje vinner en jobb, et stipend eller en pris. Unge entreprenører som starter opp noe helt nytt - og som viser seg å gjøre en forskjell i samfunnet på sin måte. Stipendiater som disputerer. Medarbeidere som leverer faglige resultater og prestasjoner, enten det er i undervisningen, på scenen, i en ny bok eller plate, i kunstnerisk utviklingsarbeid eller forskning. Studieveiledere som tar seg av de studentene som strever litt eller som gir gode råd til de som er nysgjerrige på nye studier og utveksling. Og administrasjonen, som sammen med mellomlederne våre tar på seg å drive dette über-komplekse, og til tider altfor byråkratiske universitetsmaskineriet hver eneste dag. Og som gjør hva de kan for å holde fokus på det som faktisk betyr mest: Våre studenter og medarbeidere. Det er det fint å reflektere over. Alt dette er minner, verdier og opplevelser som jeg tar med meg. Fakultetet kommer til å stå overfor både muligheter og krevende utfordringer i årene som kommer. Fra januar skal vi ledes av vår nye dekan Harald Eikaas. Han kommer fra egne rekker og har vært avdelingsleder hos oss i nesten hele min periode som dekan. Han vet godt hva han går til. Og vi vet godt hva vi får; en helstøpt, trygg og real kar – en hedersmann i sjefsstolen. Det føles bra. Jeg må også gi en spesiell honnør til de jeg har jobbet aller tettest med som dekan i disse årene - det vil si de som har vært i ledergruppa ved UK; Stig, Harald, Jens, Friederike, Hagit, Petter, Leith, Per, Olaf, Aslaug og Agnete. Jeg har virkelig satt pris på å samarbeide med dere. Tusen takk!Tusen takk til alle som også har vært med på reisen disse årene; kollegaene og studentene ved fakultetet, kollegaer ved UiS for øvrig, og alle samarbeidspartnerne våre; i Bjergsted, i Stavanger, i Norge og i utlandet. Takk for meg som dekan.P.S.Hva skal jeg drive med nå? Nå skal jeg over til å være professor i dirigering; å undervise og forske i dirigering ved Universitetet i Stavanger. Og så er jeg jo allerede dypt engasjert i Talent Norges og Sparebankstiftelsen DNBs fantastiske satsing Dirigentløftet. I tillegg er jeg styreleder i Program for kunstnerisk utviklingsarbeid fra 1. januar.Så det blir godt og travelt i årene som kommer også...og helt sikkert veldig givende.